Ei tid for å gråte, ei tid for å le

Ei tid for å gråte, ei tid for å le, ei tid for å sørgje, ei tid for å danse. Forkynnaren 3:4

Det har truffe oss alle, ein eller annan gong. Dei siste to åra har det for mange blitt mykje gråting.

16. desember kl 11.30 måtte vi avlive Laika, vår høgt elska hund gjennom tolv og eit halvt år. 
Då blei det absolutt dagar med gråt. Når eg først skulle bruke så mykje tid på å sørge tenkte eg like godt å gråte for andre samstundes. Å gjere to ting samstundes treng ikkje alltid å bli feil.

 Gled dykk med dei glade og gråt med dei som græt. Rom 12:15

Laika si snorking, det mest fredfulle i verda. Ho snorka seg inn i døden.
Måtte alle som har mista freden sin få den attende. Måtte angst og uro fly til månen.

Laika låg på ryggen og sov ved sida av meg når eg såg på TV. Ho hadde full tillit til at eg aldri ville skade henne. Så heldt eg henne, slik at ho skulle få sitt siste stikk.

Måtte du som før var tillitsfull få tilliten attende. Kanskje det som verkar som ei slem handling eigentleg er ei hjelp.

Laika fekk aldri nok kos. Ho skrapte og tigga med labben når vi slutta å klappe henne. Med auger som ingen kunne motstå.

Måtte du som i desse dagar manglar nærkontakt finne trøyst. Måtte vi vere meir merksam på kven som treng eit klapp på skuldra. Eller eit smil, auge som kjærteiknar utan fysisk kontakt.

Laika var den første som møtte meg når eg kom inn døra. Ho hylte og skreik som om eg hadde vore borte i vekesvis, sjølv om det berre var snakk om ti minutt.

Måtte du ha nokon som lengtar etter at du kjem heim eller kjem på besøk. Måtte du kjenne ubetinga kjærleik. Frå ein eller annan.

Laika elska å gå tur, heilt til dei siste dagane då ho berre skalv når eg spurte om ho ville bli med.
Måtte du som har slutta å gå ut i frisk luft ta deg saman og lage deg ein rutine. Uansett ver. Der møter du kanskje andre som deppar eller er einsame. Så kan de grine saman.

Laika lot aldri mat gå til spille. No må eg faktisk støvsuge på kjøkenet.
Måtte det inspirere til å ikkje kaste mat.
Då jentungen var fire nevnte eg barn i Afrika: – Dei kan vel ete gnu? sa ho. Ho hadde sett i ei bok om Afrika der ei løve åt ein gnu.
Nei, vi har faktisk ein veg å gå. Vi treng å ofre både tårer og anna utanfor grensene også.


Laika uroa seg aldri for framtida. Då vi kom til dyrlegen sto halen til værs og ho snuste seg heilt inn. Enda ho hadde vore der før, og hadde dårleg erfaring.
Måtte vi leve litt meir her og no. Bruke dagen på meir enn lengt etter fortid og uro for framtid. Og heller tenke ut alternative måtar å vere glade på. Alternative måtar å glede andre på. Vi kan ikkje bruke all makt og tid på å vente til alt skal bli bra igjen. Mykje er bra no.

Laika var litt for glad i smågnagarar. På ein fjelltur kombinerte eg utflukta med ein prat med svigermor. Ho kvakk nok då eg skreik inn i telefonen: – Din ekle gris!
Det tok litt tid å riste det halvtygde lemene ut av munnen til Laika.
Måtte alle vere like glad og heldige med sine svigers som eg er.

Laika var alltid der. Ikkje alltid fysisk, men likevel til stades i sinnet. Rutinene sat i kroppen, og gjer det enno. Klokka 15.30 sto ho klar for å få mat. Om natta piska ho halen i golvet når eg gjekk på do. Utan å opne augene. Den varme pelsen med tendens til tåfislukt gjorde natta mi betre. Men, så blei ikkje maten lenger så interessant. Halen slutta å piske, sjølv om lukta var den same. Øyrene var like mjuke, men dei viste sjeldan glede.

Laika, den mest stabile av alt, er borte.
Dei største tårene går til deg som har mista dine kjære. Dette året eller alle andre år. Der lukter og lydar minner deg om det som var og aldri meir blir. Den første jula og eit år utan.

Snart har eg tenkt å le og danse med dei som er glade. Helst i år, men i alle fall til neste år.